Johanna Fjeldvær: Minner fra Mastad

Det var i 1976 at Johanna Fjeldvær skrev disse minnene fra oppvekstra på Hitra. De har seinere blitt brukt i undervisninga på skolene Fjellværøy og Knarrlagsund. Historielaget [Hitra historielag] vil også oppfordre andre til å skrive ned livsminnene sine. De som ikke ønsker å skrive, kan bruke lydband.

Fram til århundreskiftet var det fire helbruk, hvert på 40-50 mål dyrka mark på Mastad, og det var teigblanding. Alle husa stod «Frami gården». Hos Laurits og Gabriel, «Lauritsstua» og «Gabrielstua» (den siste var min farfar) stod stuene røste mot røste med en smal kjørevei mellom. (Husa til Johan Mastad, sønnesønn til Laurits, står på den gamle tomta.) Fra hver stue hadde de full kontroll over hva naboen foretok seg. Det var ikke gardiner eller andre nymotens greier den tida. I nødsfall hengte man et plagg for vinduet. Et stykke nedafor var «Ni stua», gården som tilhørte Bernhard A. og Nils K. Mastad. Et stykke bortafor der igjen var gården til Andreas, «Andresstua». Han bygde nytt våningshus i 1885 på samme tomta. Sønnesønnen, Karl Mastad eier nå gården. I 1897 bygde Bernhard A. en ny heim et stykke lenger øst, «Nylandet». Dattersønnene har hjemmel på bruket. I 1902-04 var det utskifting og i 1904 flytta farfar til «Skotsgrindan», mens Nils K. flytta til «Bjørklia», der sønnen Hans Mastad framleis er bruker. På Skotsgrindan har min svoger overtatt hjemmelen.

Slik ble gårdene liggende i rekke, men det het fortsatt «Lauritsstua» og «Andresstua». Senere fikk den første navnet «Martinstua». I dag heter det «hos Johan». De andre gårdene fikk navn etter stedet. Men alle beboerne beholdt slektsnavnet Mastad. Fornavna derimot var det verre med. Mange, opp til tre i samme hus, hadde felles fornavn. Så måtte man ty til tillegg. Det ble «Gammel-Andres», «Stor-Andres» og «Små-Andres» I en familie, «Gammel-Nils», «Stor-Nils» og «Små-Nils» i en annen. Bernhard A., en brei, stuttvoksen kar, kalte de «Gammel- Bernhard», mens far min Bernhard G., lang og tynn, kalte de «Litl-Bernhard». Kvinnfolk ble det prakk med. Som seg hør og bør fikk de fleste navn etter sin herre og husbonde. Om han alltid var herre, skal være usagt Det ble «Petter-Marta», «Bernhard-Marta» og «Laurits-Ane». Dessuten «Gammel-Barbro» og «Barbro Nedistua». Ellers hadde flere sitt spesielle kjennenavn, men dette får være nok.

Mastadgårdene har helt til det siste vært uten veiforbindelse. Bare på vinterføret var det mulig å kjøre utenom grenda. Sjøverts er det også vanskelige og dårlige landingsplasser. En har vært henvist til å bruke «Apostlenes hester».

I ei slik lita grend blir alle knytta nær sammen og avhengige av hverandre. Om man etter utskiftinga bodde mer spredt, var samholdet det gode, gamle. En måtte hjelpes når det knep. Hjelpsomheten strakte seg også utom grenda. Mange foreldreløse barn fikk vederlagsfrie heimer der til de ble voksne og klarte seg sjøl, enda fosterforeldrene ikke hadde velstanden å ta av. Selvsagt var heller ikke alle på Mastad av samme innstilling og lynne, men alle var på talefot, og uvennskap og krangel, enn si rettssaker var ukjente begrep. Politisk var det skilnad. Far og farfar var venstrefolk. «Frami-Gården» var de mer høyrevridd. Hos oss holdt de venstreavisen «Trøndelagen». Bernhard A holdt høyreavisen «Trondhjems Folkeblad». Dessuten holdt han «Norsk Missionstidende». Andreas A sogna mer til Indremisjonen og abonnerte på «Hyrden». Nils Mastad abonnerte på «For Fattig og Rik». Ungene til Nils hadde «Børnetidende». Til underholdning kjøpte far hver veke «Allers Familie Journal». Bladet kostet 10 øre pr. nummer og var opp delt i flere ark etter innholdet. Gjennom dette bladet fikk jeg mine første informasjoner om denne verdens mysterier. På skolen fikk vi abonnere på «Magne». For 10 eksemplarer under samme adresse pluss juleboka var årspengene 40 øre.

Knarrlagsund var poststedet fram til etter første verdenskrig. Der var det også handel. Vi gikk da en halv times vei etter stien til Ingeborgvika, lante gammelfæringen til Jakob, «Domkirka» kallet. Den la til avbenyttelse for alle som skulle fram og tilbake over Knarrlagsundet. Men Domkirka ble tilslutt ikke sjødyktig, og da ble det verre. Så ble Ansnes poststedet, men dagligvarehandelen foregikk mest hos Røvik i Hammeren. Var en rask tok turen dit og tilbake en time. Og vi ungene sprang gjerne over berg og dal til Hammeren. Kanskje traff vi fru Jørgine, og hun stakk gjerne til oss en spisspose drops, noen sjokolademus eller annet godt. Penger hadde iallefall farmor lite av, men for noen egg og en smørklatt kunne en få både kaffe, sukker og annet småtteri. Pengene var få, men varene billige. Et pund sirup kosta 10 øre (½ kg), ei sirupskake 20 øre, lerret fikk en for 10 øre pr. meter og sju kringler for 10 øre. Akk, ja sann.

Konene på Mastad hadde også en annen inntektskilde, de solgte melk til fiskerne og strandsitterne som ikke hadde sjøl. Så vidt jeg husker var det 5 øre literen for nysilt- og 5 øre kanna (2 l) for separert melk. Alle monter drar. Der kom alle faste kunder hver lørdag: Beret-Marta Dalen. Gurina Ingeborgviknesset, Pauline eller Anton Knarlag. Magnus Stelan («Fant-Magnus»). Han var tater, men en trivelig kall.). Andre kunne også slenge i ny og ne, f. eks. Ola Jektvika, som jeg slett ikke likte, for han kalte meg «Døkti førstj». En gang gjorde jeg likevel Ola mitt livs største velgjerning. Jeg hørte farmor og «Gamlemor» (Marta Mastad, som var kårkone heime) snakke om hvor smått det var for Ola og kona. Nå hadde jeg nettopp lest «La ikke din venstre hånd se hva din høyre gjør». Tilfeldigvis hadde jeg en stor kapital oppspart. Det var en 25 øre og en 10 øre. For å ta fristelsen til ødselhet fra meg, hadde «Gamlemor» pengene til oppbevaring med strengt pålegg om å nekte meg det. Nå synes jeg veldig synd i Ola, rik som jeg var. Så spurte jeg «Gamlemor» til råds om jeg skulle la han få enten tiøren eller tjuefemøren. Hun mente den siste, og Ola fikk pengen under stor takksigelse. Jeg var tjuefem øre fattigere, men et minne rikere.

I min barndom og fram til i tjueåra var det gårdsbruka som ga næringsgrunnlaget på Mastad. Hvert bruk hadde hest, 4-5 kyr og en del sauer, dessuten noen høns, og som regel en gris for året. Inntekta til skatter, renter etc. fikk de av sesongfiske etter skrei og sild, om det slo til. Nils Mastad drev dessuten som bygningssnekker. Det var ikke alltid så flust med kontanter. Med en måtte «lage munn etter matsekk».

Kosten var i det store og hele ens i alle heimene. Noen brukte «kokamat», sild eller fisk, både til middag og kveld. Vassgraut av havre- eller byggmjøl til non og varma melk på grøt til frokost. Så var det potetkake med surost og smør (gardssmør) som attåtkost. Osten var kokt av saup og temmelig sur (jfr. Navnet). Andre, bl.a. vi hadde kokamat bare til middag og byggmjølsgrøt til kvelds. Ofte var det varma melk på grøt til frokost. Nå og da kunne det være sildsuppe. Sur melk med flatbrød eller varm potet i var også mye brukt. Men grauten var viss hver kveld uansett. Forskjellen var at den fredagskvelden var kokt med saup etter kjerninga, og vi fikk sirup og smør i tillegg. Det smakte.

Til søndagsmiddag hade vi enten fiskball eller potetball med kålstappe, kokt kjøtt og stekt flesk til, med suppe av kjøttkrafta. Det kunne også vanke saltet uer eller betasuppe, da med melksuppe med havre- eller risengryn, kanskje sagosuppe. Desserter var ukjente begrep. 2-3 ganger for veka steikte vi potetkaker av byggmjøl. Potetene ble kokt og malt på potetkvern av tre, laga omtrent etter samme prinsipp som dagens kjøttkverner. For å få fiskmaten fin, rullet en den i hakkebrett med rullkniv (en halvrund, brei kniv med håndtak på begge sider). Kaffen var til hverdags kokt på en «sikoriknatt» med noen kaffebønner til og en knivsodd salt. Til jul slakta man grisen eller en sau. Da ble det sodd. Rømmegrøt fikk vi servert sankthans-, jul- og nyttårsaften, samt ved ekstra høytidelige høve. Dessuten vanka det slåttagraut når siste skåren var slått, og skurdagraut når siste bandet stod i rauk. Men ve den som skar seg med skjera (sigden), han skar vekk grauten. Var rømmegrøten sjelden, var den til gjengjeld feit. Ellers gikk konene med barselgraut, og den var ikke mindre lekker med korinter og oppskårne egg. Skal det være, så skal det være.

Den første separatoren på Mastad kjøpte Bernhard Nylandet. Agenten kom og la ut i det vide og brede. Bernhard hørte på og så sa han: «Om – det -e- så – skjønt – at’n – lage – smør – uten- melk – ska – æ – kjøp.» Bernhard hadde et stående ordtak som begynte med et Om-da eller lignende, og han snakka stødig. Resultatet ble i alle fall at han kjøpte. Andreas hadde første slåmaskina. Far kjøpte den neste i 1914. Til å begynne med hadde flere treske- og kastemaskin sammen. Senere fikk de hver sin.

Dagsrytmen utenom onnene var omtrent den samme hos alle. Husmora var først oppe og sist i seng (var nemlig forsørga). I sekstida var hun oppe, kara gloa fram unna «lystorva», tente på og satte over kaffen til «åbiten» som var et lite måltid før folk gikk til arbeidet. Lystorva var ei stor, gjerne litt rå torv som ble lagt over halvbrente glør kvelden før for å holde varmen til neste morgen. For fyrstikkenes tid var dette en dyd av nødvendighet. Det hendte at man måtte til naboen for «å låne varme». Derav uttrykket for hastverk. Nå kom resten av husstanden, spiste og gikk hver til sitt. Var det flere kvinnfolk, gikk to til fjøset. Hos oss var det bare besteforeldrene, far og jeg og så «Gamlemor» på kåret. (Mor døde i 1907 da jeg var 5 år). Farfar var derfor med i fjøset morgen og kveld, men han melket ikke. Ingen mann med respekt for seg selv melket i den tid. Slik var det på alle gårdene. Karene tjonet hestene. De kunne også måke og gi krøttera. Ellers strevde karene med alt arbeid som angikk gårdsstellet, stelte med avlinga, satte istand redskaper, kjørte torv og gjødsel etc. De yrkesaktive drev også sesongfiske etter sild og skrei samt endel heimefiske. Alle gårdene hadde laksnot. Far var med i mange kommunale aktiviteter, bl.a. var han kommunekasserer og ligningssekretær i mange år, så besteforeldrene var vissest hos oss.

Ellers var alt fjasstell bl.a. vassbæring kvinnfolkarbeid, og vassbæring var det nok av. Dyra skulle ha stell, morgen, middag og aften, og de skulle ikke ha kaldvatn. I storhuset (ildhuset) var det grue. Der hang storgryta som tok omlag ei tønne i skjerdingen. Så gikk vassferda fra brønnen via størhuset til fjøset. Det var ikke springvatn og varmvasstank den tida. Hos Andreas A. Mastad hadde de forresten grue i kjøkkenet til langt framme i tjueåra. Så der gikk ferda om kjøkkenet. På de øvrige gårdene var det størhus kombinert med torvhus. Unntatt i Lauritsstua der hadde de avdeling for torv i svala. Vasstampen i fordøra eller bislaget skulle også ha påfyll. Jeg kan ennå se for meg farmor når hun vinters tid kom nedover bakken fra brønnen med vassferdene i bæretreet og stakken frynset av istapper. Jo, jeg sa forsørget.

Når så fjøsstellet var over, samlet alle seg til frokost. Den var ofte varma melk på kaldgraut fra kvelden før, eller og potetkake med heimesmør og surost. Så gikk det slag i slag. Karene stelte ute og kvinnfolka inne. Derfor surra rokken, og slagbordet klang dagen lang. Særlig var det travelt på førjulsvinteren, og når karene skulle på vårfiske. Alt til husbunad unntatt søm av ytterklær laga de sjøl. Hos oss, der farmor var aleine, var Olava Ingeborgvik fast vev- og syerske på etterjulsvinteren, mens Beret Marta Dalen tok mot spinning og strikking av strømper, sokker og votter. Klærne var fra ytterst til innerst heimelaga. Det samme var tilfelle med sengetøyet. Toskaft eller firskaft undertøy av bomull – eller med bomullrenning og med ull innslag. Det samme var tilfelle med sengetøyet. Til yttertøy brukte de flanell (toskaft) eller vadmål (firskaft) av ren ull. Tøyet ble stampa og farga hos Skjølberg eller Brenne i Trondheim. Så kom skredderen, helst før jul. Bernhard Nylandet brukte vadmålsklær som de fleste, men han hadde rødt fôr i trøya, og så brukte han «landsstøvler» (korte støvler til over smalleggen).

Fottøyet var til hverdags tretøfler eller tresko, slike som vi i dag kjøper i «dyre domme, ble laga heime av tre og lær. Botnene smidde de sjøl, klipte mønster til overlær som de skar ut av et lærstykke og spikret dette på botnen med tøffelspiker. Hver husstand hadde sin form. Sto det et par tøfler utafor døra, visste vi hvor eieren hørte til, for hver hadde sitt mønster. Noen hadde store overlær, andre bittesmå etter husbondens økonomiske sans. I Andres- og Lauritsstua brukte de helst tresko av helt tre, «niser» eller «hemnværinger». Somme laga trebotnsko. De hadde hælkapper av sålelær. Lærskoene (halvstøvlene) var laga av krom- eller fettlær med solide lærsåler og hæljern a-la hestesko. Det var ingen ballsko akkurat, men tette og varme. Hans P. Nordbotn og Anton Pettersen var faste skomakere. Ingen steds var det så påpasselige med skovedlikeholdet som på Nylandet. Der stod hver lørdag nysmurte sko oppmasjert på hylla i kjellergangen. «Da det e skjønt at det vare lenger da», sa Bernhard.

Ungene hadde også sine gjøremål. De måtte være med etter alder og evner i det daglige stell både ute og inne. Å bære inn ved og torv var fast arbeid, de kasta inn torva, og jentene var de som skulle stå for oppvasken. Det gikk ikke å lure seg unna. I tillegg til det øvrige kom utenatlæring av leksa til neste skoletur. Å jo, en hadde nok å gjøre. Sånn gikk dagene, og det led over non. Vinters tid satt de voksne skyming eller skomskott som de sa. Nå fikk ungene ut og leike seg. Herlig hvis det var sne eller skeiseis! Ingrid Mastad (nå i Canada) var suveren på isen. Hun hadde stokkskeiser laga av tre med stålsatte jaringer under og lærremmer over. Vi andre hadde skruskeiser, de var slemme med skohælene. Somme hadde beina, men moro var det lell. Skiene var heimegjort, som regel arva. Vi hadde kjelker eller «purker» (små kjelker med hele meier under). De første skiene mine kosta forresten to kr uten bindinger. Når mørket kom, måtte vi i hus, ingen vei utenom. Lampa ble tent. Det kunne være 10 linjers rundbrenner eller åtte eller seks linjers flatbrenner. Vi kunne også skrue flatbrennerne på veiken, eller bare la dem «dole» (nedskrudde mest mulig). Belysningen var forresten avhengig av sparsomhet eller økonomisk evne.

I fjøset nytta man vanlig fjøslykt eller flaggermusterne, aldri bart lys. Inne i «storstua» hadde de fleste heisbar stuelampe, men der var det lukt og slukt til hverdags. Det gjaldt å spare den tida. Spare ja! Jeg husker at når en kopp eller et fat gikk i stykker, var det å gå til Bernhard Nylandet og få det klinka. Han hadde drillo og boret hol i skåra, satte det sammen med klinker og så var alt i orden.

Jeg husker de første fyrstikkene, de var ildsfarlige, kunne tennes ved å ripe dem mot et trestykke, et bukselår e.l. Men så fikk vi Haldens og Nittedals sikkerhetsstikker med riveflate og var trygge.

I økta fra lampa ble tent og til fjøstid, drev kvinnfolka med sitt daglige handarbeid, mens karene stelte med forskjellig småarbeid. De laga visper og sopelimer av bjørkeris, smidde rivehoder og rivetinder, laget tvarer og grytelokk og mye annet småarbeid, bandt og bøtte garn gjorde de også. På hver gard hadde de også sin sopelimemodell. Farfar kunne ikke smi rivetinder, de falt bare ut, men på sopelimer var han ekspert, de var laga av lange, mjuke kvister og bundet sammen med vidjer. Andre brukte korte kvister surra om et treskaft. De minste ungene ble «satt i bok», og det var ikke spøk, de store pugga leksene. Alt arbeid unntatt veving gikk for seg i kjøkkenet. I 7-½8 tida var det fjøstid. Klokka gikk bare til 12 den tid. Etter fjøsstellet kom vassgrauten på bordet. Det var rift om å få en melkskvett oppi gryta og skrape den ren for skover. De var rik på jern. Snakk om sikringskost. Så ble det oppvasken. Vaskevatnet sto i gryta til neste morgen og ble varma til kalv drikk. Varmvatn ble slått over høybøtta til nybærkua neste morgen. Etter kveldsstellet gikk karer og unger til sengs. men ennå kunne kvinnfolka drive på. I 9-10 tida var det natt og en vanlig hverdag var slutt.

Hver 14. dag var ombyterhelg, man vaska kroppen og skifta undertøy. Klevasken var et langt og omstendelig kapittel. Man fyne under storgryta. Kvelden før var tøyet sortert og lagt i bløtt i sodavatn. Først vasket man tøyet i bløytevatnet, tvetta. Etterpå vaska en hvitvasken i varmvatn med gul eller blåhvitsåpe, så ble denne lagt i gryta og kokt, mens resten av klærne ble vaska. En brukte tovfjøl skåret med rifler i treet (vaskebrett). Så ble klærne skylt, helst ved brønnen. Ulltøy og strømper ble banket imot en flat stein med banketre. Vinters dag ble klærne hengt på snor. Om våren og sommeren la vi dem på «bleken». For det meste ble klærne mangla når de var tørre. En rullet da tøyvet rundt manglekabben, en rund stokk. Så ble denne rullet med ei fjøl med håndtak (hesten). Klærne ble penest om de ikke var alt for tørre. Tynnere stoff ble strøket, og så var alt ferdig til en ny omgang

Til sankthans og jul vaska vi rundt. Da måtte murene sopes for sot og aske. Hos oss, og slik var det vel hos de fleste, gikk røret fra komfyren opp i murpipa. Dette ble tatt ned og båret ut. Så gikk far på taket med riskvister på ei stang, mens en holdt en stamp under muren. Så feide han på taket, mens sot og aske dryssa, noe i stampen og en god del utenom. Heldigvis var alt flyttbart rydda ut av kjøkkenet. Det var ikke akkurat støvfritt etter en slik operasjon. Nå bar det løs med rundvask i grønnsåpevann. Muren i kjøkkenet ble kalka. Over komfyren var mantellen, ei hylle der kaffekvema, kaffeboksen og andre saker hadde sin plass. Så ble de andre rom i huset vaska i tur og orden. I stua var det stokkvegger med «måfar» imellom. Snart skinte huset nyvaska fra kjeller til tak. Helga kunne komme. Hver lørdag var rengjøringsdag for kjøkken og ganger. Gulvene ble ofte sandskurt med tue eller einerkvast, for de var trekvite. Så strødde de einerkoller på golva. Tunet ble feid for rusk og rask og sandstrødd. Farmor plukka lauv, gjerne pors og satte inn. Så kom «Gudskjelovkvelden» for ungdommen, og kvila for de eldre. Arbeidet for veka var over.

Søndag formiddag var helg med stor H. Ingen måtte gå bort da, unntatt var sjølvsagt å gå til kirka. Og det gjorde alle både unge og gamle som kunne komme avsted. En times gang over myr og berg tok turen til Nordbotn kapell. Der mottes folk fra hele sognet, roende og gående, noen for å høre preka, men vel også mange for å møte kjente. Andreas Mastad var prestens medhjelper. Han kunne også fuske i faget som kirkesanger i et knipetak og med vekslende hell. Dessuten hadde medhjelperen en annen delikat oppgave den tid. Folk kunne, da som nå, ha behov for hjelp, særlig om en ble aleine med alt. Skumlet noen om et nærmere samliv mellom to, skulle medhjelperen irettesette og formane. Andreas tok denne saken alvorlig, og enkelte reddet han inn i ekteskapets trygge havn. Men han kunne også «møte kvist». Nordbotn kapell ble bygd ferdig i 1900, og i 1925 var det tjuefemårsfest med bl.a. fru organist Skaug som solist. Andreas var da en gammel mann og ikke vant med slik sang i kirka. Da hun tok «den høye C», trådte han fram i koret og bad henne holde opp. Heldigvis ble det ikke skandale, men menigheten fikk seg en stille flir. Andreas døde i 1927 etter å ha utført sine «embetsplikter» trofast like til det siste. Nest Andreas var broren, Bernhard, fastkirke gjenger. Til han var over de nitti, var Bernhard å finne på kirkestien. Etter at Sandstadkjerka ble bygd, var det på tale å flytte kjerka i Fillan til Fjellværøya. Heldigvis ble dette ikke noe av.

Søndags ettermiddag muttes vi ungene til leik, helst nede hos Nils Mastad, og vi hadde mye moro. Faste leiker om sommeren var langball, som regel med ei sammensnørt fille til ball, «spytte kul». Det kunne være støtt kul eller langkul. «Å slå sur» var mest vanlig. Dessuten slo vi «troll» (tre mann i vinden) og «sprang enkemann». Vi leikte også sangleiker. Vi jentene kastet ofte tolvstein, femstein eller trestein. Det skulle temmelig stor presisjon til for ikke «røve». I femstein og trestein måtte en kaste tolvgangen tolv ganger for å bli ubestridelig «seierherre». Om vinteren og i ruskevær, hadde vi «disse» (huske) på låven eller vi var inne og lekte. Vi «fridde på narri», lekte blindebukk o.l. eller vi spilte mil, hårlugg, skrapnase, og så kasta vi med fyrstikkeske for å få høyeste tall. Botnen av eska var null (tap), ble den stående på høykant, 100 – med riveflaten opp, 50 – og med etiketten opp 10 –. Den som kom først til 1000 hadde vunnet. Det var rimelige leker den tida, men til gjengjeld var moroa stor. I dag er det, såvidt jeg forstår, omvendt både med leker og moro.

På Mastad var skolegangen et kapittel for seg. Mastad og Akset var en skolekrets og hadde lærer sammen med Ulvøya. For 1909 skiftet man skolested med et halvår hos Martin Akseth og et hos Andreas Mastad. Så ble det bestemt å bygge skolehus, men hvor skulle huset stå? Resultatet ble Akset mot at man der tok på seg å «hyse» ungene, som ikke kunne fare heim hver dag, i skoleveka. Jeg begynte på skolen i 1910. Ved starten var vi 10 elever og hadde 10 veker i småskolen med Hanna Svebak, senere Martinsen, som lærerinne. Hun var, etter min mening født til lærer, kunne lære fra seg og skape respekt uten drastiske midler. Hanna var en gang borte i 2 veker, og vi hadde to vikarierende lærerinner, en hver veke. Den første terroriserte vi, og den andre terroriserte oss. Vi var glad da Hanna igjen tronet på kateteret i skinnvest og gullkjede. Enhver lærerinne med respekt for seg selv, hadde skinnvest og gullkjede den tida.

Hver skoleveke varte i 6 dager. Vi begynte kl 9 med 5 timer à 50 min. i småskolen og en time middagstid, og 10 min. friminutt. I storskolen var dagen på seks timer etter samme tidstabell, men med 12 veker skole. Senere ble skoleti dautvidet til 12- og 14 veker etter samme tursystem. Dette var 2 veker skole med 4 veker fri mellom turene. I fritida skulle vi lese gjennom leksene til neste tur, vi hadde salmevers, heimerekning og avskrift, samt stil i storskolen. Før 1916 hadde de gjenfortelling, ikke stil til eksamen. Hvert år var det årsprave med oppbud av kretsformann og tilsyn. Da skulle vi kunne våre ting. Læreren kunne slå ned på oss hvor som helst i pensumet. Ellers fikk vi vel karakterer etter det han mente om våre prestasjoner gjenom året. Vi var 6 elever som gikk ut fra Akset skole i 1917. Hans Mastad, Inga Haugen f. Mastad, og jeg lever ennå, men de tre andre, Jens Heggvik, Olga Akseth og Olette Aksetøy døde i meget ung alder. Vi var alle så gode kamerater. I storskolen var det til vanlig 14-15 elever. Første året i storskolen hadde vi to lærere, Myhren og Mork, så var H. O. Holmeseth fra Sunnmøre lærer i tre år. Høsten 1916 ble så Emil Herje tilsatt, og vi fikk lærer sammen med Ansnes krets. Herje var alt vi kunne ønske oss både som lærer og kamerat, og vi har mye å takke han for. Det var forresten Herje som gjorde opptakten til min lærerutdanning.

Utrustinga til skoleturen og ferden til Akset var ofte problematisk, særlig vinters tid og i uvær. Forberedelsene begynte søndag kveld. Da la vi ned i laupen, korga eller nisteskreppa, maten for veka. Det var brød og potetkake, smør og surost, en pose byggmel og feitt flesk og kjøtt samt flatbrød og ei flaske med sirup. Skolebøkene var ikke flere enn vi fikk dem plassert sammen med det øvrige. Fisk, sild og poteter i ei sinkbøtte samt tretøfler hørte med, og om vinteren skeiser og «purker», muligens ski. Mandag morgen fikk vi nysilt melk i et spann. Alt var i orden, og skoleturen kunne begynne. En tid var vi sju storskoleunger på Mastad og Mastadøya. Alle skulle ha skyss mandag og hentes lørdag. Som regel rodde man med en færing, noen ganger med to. Skyssen gikk på omgang med to skysskarer i hver båt. Vi måtte altså fare sjøveien. I godvær gikk alt greit, men det kunne by på problemer i vintermørke med storm og snøfokk. Likevel kan jeg ikke huske mandagsforsømmelser. Først gikk turen heimefra til sjøen med «pikk og pakk». Omsider var en skokk unger og kaller samla ved sjøen. Ved fjære sjø kom vi fram til nausta uten større strev, men ved flo sjø, måtte vi over berg og bratte for å komme dit. Så var det å få ut båten og komme seg ombord. Men det var vanskelig grunnet lang fjære og tangkledde steiner. I pålandsvind var det nokså mye drag. Endelig var alt ombord. Melkspann og matkopper i midtrommet. Jentene i fram- og bakskuten, mens guttene ble satt til årene, og det bar utpå «bøljan blå». Som oftest rodde vi «utom» fram til Akset og der delte flokken seg fram til sine respektive vertsfolk. I storm derimot gikk ferden inn gjennom «Navarsholet» (men det falt tørt på fjæra) eller gjennom Storstraumen inn i Vågan og så ut igjen gjennom Fættastraumen. Når straumene bar kraftig, måtte vi gå over land og leie båten gjennom straumen mens en mann var ombord og staket. Så gikk vi fra Fætten eller Kjedalen fram til Akset. Det hendte noen ganger at læreren ikke kom fram grunnet været. Da hadde vi ekstra moro i skolestua med både bryllup og barnsøl. Ellers hadde vi det trivelig. I friminuttene lekte vi mye sangleiker. Noe som synes å være forsvunnet fra skolegården. Både gutte og jentene var med.

Ungene fra Heggvika, Aksetøya og Stranda var oss på Akset i vintervekene. Ei tid var 10-11 fremmedunger fordelt hos Andreas, Jens og Martin Akset i tillegg til deres egne husfolk og unger, og dette uten vederlag. Vi hørte aldri vondord fra noen enda det om ettermiddagene kunne gå temmelig livlig for seg når et dusin unger og vel så det, var på farten. Jeg bodde hele tida hos Matea og Martin Akseth. Matea var en myndig, men rettferdig dame. Hun hadde oss under full kontroll. Den tida sto forresten alle husa i et felles tun, der huset til Olaus Akseth nå står, så det var nok av muligheter til leik og moro. Det snakkes så mye om hvor fælt det er at barna bor borte. Jeg for min del ville ikke unnvært skoletida på Akset, takket være vertsfolk og samholdet oss imellom. Det skulle vært i dag! Ære være dem på Akset for det de gjorde for oss! Nå er skolehuset borte for alltid, og alle dem vi var sammen med. Men de gode minner lever. Jeg kan ikke unnlate å nevne Hansine Akseth. Hun var rengjøringshjelp og opptenner i skolen. Vi og Hansine var på bølgelengde.

Det eldste bruket på Mastad, bruksnr. 1, er gården til Johan Mastad. Fram til 1914 nytta de det gamle steinfjøset med gjødselglugge og låve av treverk over. Sjølve fjøset var så lavt at lemgolvet hang nesten ned på kuryggene, og Laurits-Ane måtte gå kroket når hun stelte dyra. Det fjøset som nå står, bygde Martin i 1914. Så hadde de eldhus, også av stein, med korntørke. Det er nå revet. Hovedbygningen ble oppført i 1861, vanlig trønderhus med tilbygd sval. Nå har Johan bygd nytt våningshus. Jeg har en mistanke om at våningshuset før 1861 stod oppe på bakken vest for fjøset. I alle fall var de opprinnelige husa på bruksnr. 2 bygd lenger ned mot sjøen nedafor Stuahaugberget før de ble flytta i bredd med Lauritsstua for endelig etter utskiftinga å havne på Skotsgrindan. Ellers finner en beskrivelse og foto av alle bruka på Mastad fram til 1955 i «Norges Bebyggelse, Nordre del». Før utskiftinga hadde gårdene sommerfjøs på Skotsgrindan. Andreas Mastad bygde forresten et slikt ved utgarden ved Mastadvatnet senere. Alle, som skulle til utmarka med kyrne, leide dem forbi Skotsgrindan. De ble sluppet «Utom» eller «innom» annenhver dag. Utmarka utom horte til bruksnr. 1 og 2 og den innom til de andre gårdene.

Om litt ble det til at man slapp dyra på hvert sitt vald. Merket mellom «Utom» og «Innom» går litt vest for Osan (elvefaret mellom Korsvatnet og Mastadvatnet). Å leite kyr var litt av en jobb. De hadde fri ferdsel fra Øren over Osan og helt til Klubban ved Sildvågen. Dessuten kunne det hende de stakk seg bort på de mest avgjemte steder, uoversiktlig som terrenget er. Turen kunne ogsa gå andre veien. Leiterne, ofte to i lag. gikk derfor i god tid. Hos oss var det farfar som i sine eldre år var fast leiter. Han leitte kyr til han var omlag 90 år, og det var ingen lett jobb. Etter at det ble merkesgard mellom vatna, ble det enklere. I sjutida samla leiterne seg ved utgarden, og var ikke kyrne kommet, ga dette høve til mang en hyggelig prat.

På Mastad var det mye torvland. Særlig hadde vi store myrer ut mot Skjærbusdalen. Heime var det lite arbeidshjelp, men mange tok torv hos oss mot arbeid og litt kontant betaling. De tok til vanlig en 5-6 favners stakk. Målet fikk man ved å favne stakken rundt i brysthøyde, og da var volumet avhengig av at man var lang og hadde lange armer. Men størrelsen hadde lite å si. Det var nok mye å ta av. Anton Pettersen, Ingeborgvika, hadde ei myr for seg og tok torv hvert eneste år gjennom et langt liv. Petter Kjønnvik og brødrene Aune i Skjærbusdalen var faste kunder i mange år fram til den tid torvtaking ble avleggs.

På Mastad kjørte vi torva ut med hest og bikkvogn. Kroken på vognkista var åpen og fjøla bak borttatt. Så la vi torv oppi til det så vidt balanserte framover og var lett å tippe. Hestene var vante og tok seg fram om det var temmelig bratt lendt. Jeg kan huske en gang at min stemor og jeg kjørte hesten over, men han var gammel og stødig så han lå rolig til vi fikk spretta fra. Til merke nytta vi ei stor myk torv med en pinne. For hvert lass stakk vi ett hol i torva. Til en vanlig stakk gikk det med ca. 70 lass som svarte til ca. 210 trillebårlass. Var det reint land uten rot, regna de en stakk om dagen med to mann i grøfta og en til å stikke. Vi tok som regel 6-7 stakker for året. Far la pyramideforma torvstakker, men de fleste forma den som kjegler. Vi tok som regel 4 stakker ut mot Skjærbusdalen og tre på Hanekammyra. De første kunne vi ikke få heim uten at Mastadvatnet var kjørbart, og det kunne være åpent år om annet.

Ellers gikk onnene på Mastad stort sett som andre steder, men heime var de mye avhengig av fremmed hjelp. Det var vanlig med åker i min oppvekst, bygg, havre og poteter. I skurd- og potetonna kom de i flokk og følge: Nikoline, Ingeborg, Johanna, Jørgina og Olava Ingeborgvik, Beret Martha Dalen. Hanna Myra og flere. Olava var liksom sjef, hun stod også for slipinga. Det var moro i åkeren, og meg holdt de gøy med. Johanna, nå Lervik, er den eneste som lever av dem alle. Hver gang vi møtes, sier hun: «Husker du moroa vi hadde?» Å jo, jeg husker!

Ut på høsten ble det tresking. Da måtte det sterke karer til, 6 mann til å byttes med å dra maskina. Det var to mann til å dra storhjulet og en på sveiva. For hvert 25. band skifta de med nye tre. Søskenbarna til far: Isak, Gabriel, Mikal og Martin Jektvik var der som regel. Isak var venstremann som far og farfar, de andre rødglødende sosialister. I pausene bar det løs med politikken, og det gikk ofte varmt for seg, men de kunne kunsten å skille mellom politikk og person, og var like gode venner når stormen la seg. Johan, Petter og Olaus Skjærbusdal var også faste treskere. Farfar var litt av en spasmaker, og for lettvinthets skyld tiltalte han alle tre som Johan-Petter-Olaus. Johan og Albert Strømsnes var også gjerne med. Det kunne ennå vært mangt å fortelle, men det fører for langt. Arbeidet var tungt mang en gang og økonomien skral, men folk var tilfreds. Stress var ikke oppfunnet ennå.

Noen stor selskapelighet var det ikke på Mastad i min oppvekst. Man var i julebesøk hos de nærmeste, og ble det født et barn, var barselsgraut en sjølsagt ting. De som gifta seg, reiste til byen, og holdt «en kveld» for slekt og venner når de kom heim.  Gebursdagsselskap for voksne var ukjent. Ved dødsfall derimot var alle i huset, også ungene, bedt. Da var det beininger, enten ei tokrones tekake eller ei sirup- eller kveitekake på omkrets som et gammeldags trillebårhjul og til samme pris. Et spann nysiltmelk og et mindre med rømme, samt smør og heimelaga kvitost (sønnost) hørte med. Mastad sogna til Fillan, og de aller fleste herfra ble gravsatt der. Barnsøl var også for de aller nærmeste.

Såvidt meg bekjent var det ingen andre foreninger enn kvinnemisjonsforeninga med Nikoline, kona til Andreas, som formann. Denne foreninga rusler og går ennå. Når det kom emissærer, eller presten iblant så innom, holdt de møte hos Andreas, og da gikk mann av huse. En gang for året var det kvinneforeningsauksjon, også hos Andreas. Ellers var det ingen møtevirksomhet av betydning før i 1914 da kommunelokalet, den såkalte «Kjekkelstua», ble flytta til Mastad, og de kommunale møter ble holdt der.

Folket på Mastad måtte være svært lite overtroiske. Gjengangere og underjordiske hørte jeg aldri snakk om der, enda de opererte i stor stil andre steder i bygda. Ei merkelig hending må jeg likevel ta med. En vinterkveld, jeg tror det var i 1912, fikk man i Lauritsstua se et lys som kom framover og ble stående et stykke fra huset. Til slutt gikk de bortover. Da flytta lyset seg unna, og slik gikk det flytt for flytt. Til slutt forsvant det østover Mastadvatnet. Det rare var at farmor som var på stabburet etter grautmjøt, også så et lys komme etter veien fra Skjærbusdalen, men hun trodde noen gikk med lykt. Var det et kulelyn? Kanskje en UFO? Ikke vet jeg, men det var litt nervepirrende å ferdes aleine i mørket etterpå.

Om en ikke var for overtroisk, var det visse ting en måtte passe seg for. Jeg fikk ikke lov å kakke gråten av tvara mot grytekanten. Da vakte jeg opp de som lå på havsbotn, sa Gamlemor. Hun hadde mistet både mann og sønn på sjøen den siste ulykkesdagen på Tarvahauet den 6. juni 1885. En måtte heller ikke slå ut varmvatn om kvelden, og barnet måtte være tatt inn før mørket falt på. Vi skulle ikke legge flatbrød med undersida opp, for da dekte vi for «Styggemannen». Heller ikke var det lov å plystre. Da kalte en på samme mannen.

Farmor satte alltid kors i smøret når hun hadde kjerna og gjorde ofte korstegn over sauen etter klippinga. Hun kunne også lese ei regle: «Korsa på deg, trolla tả deg, klippe seg snau, kom igjen til våren som en lodden sau!» Ved juletider var julegeita med følge Rankigål, Kloppekoll og Stilleboll på ferde, men det var vel helst for å holde ungene inne etter det ble mørkt.

Julekvelden hadde sine regler: Lyset skulle brenne hele natta, og maten måtte stå på bordet, en gammel skikk om det skulle komme gjester fra Det hinsidige. Etter kveldsmaten som alltid var rømmegrot, tok vi hverandre i hånda og takket for maten. Julekvelden måtte en også vokte seg for å gå ut. Slett ikke skulle en kikke inn gjennom vinduet, for da ville en se den som skulle dø kommende år. Juledagen var det vanlig reise til Fillan kirke. Ennå kunne mangt vært fortalt, men det får være.

I barne- og de første ungdomsåra var jeg «jordtaus» på Skotsgrindan og trodde at de skulle vare. Heimen var kjær og er det ennå. Men lagnaden gikk en annen vei, og det var kanskje best. Kunne jeg gjennom dette hindre at noen gamle minner fra Mastad går i glemmeboka, er det kjært.

Så vil jeg takke naboene for godt naboskap. Mest vil jeg takke besteforeldrene og Gamlemor for alt de ofret for meg. Ingen stod meg likevel så nær som far. Hans ord var lov. Og den beundring og respekt jeg følte, har ikke tatt av med åra, tvert imot. Nå er de aller fleste fra mine barneår borte for alltid, men minnet lever og skinner i tanken «som en perlestein.»

Johanna Fjeldvær, f. 1902, pensj. lærer
7242 Knarrlagsund.